Masse bagasje, sliten gutt, jammen bra taxien rekker fram før toget går, gjentatte forsøk på å forklare en misfornøyd pjokk at det *ikke* er urettferdig at han må gi fra seg setet sitt og sette seg på fanget sånn at en annen gutt og mammaen hans skal slippe å stå på gulvet.
Omtrent ved Sandefjord begynner pjokken å si at han er tørst. Jeg har ikke med meg noe vann, men har sett at det er mulig å få kjøpt Imsdal i kaféautomaten, og husker dessuten fra fordums dager at det alltid var sånt litt slapt “togvann” å få.
Jeg har ikke noe særlig med kontanter på meg. Jeg prøver å få pjokken til å tenke på noe annet, og tenker at det finnes nok mulighet for drikkevann hvis det blir krise.
Avledning fungerer en stund, men han snakker oftere og oftere om at han er tørst, og etterhvert blir han rimelig sutrete. Jeg forteller at jeg nok ikke har med meg nok penger til å kjøpe en sånn dyr vannflaske i automaten, men at vi kan vente til konduktøren kommer, så kan vi spørre om hjelp. En gutt misforstår og tror jeg sier at han må vente med å drikke vann helt til vi kommer fram til Oslo, og begynner å strigråte. Jeg trøster og forklarer, og sier at han må prøve å være flink gutt og vente til det kommer en konduktør. Han forsikrer seg om at jeg kan snakke med konduktøren for ham, så han ikke må spørre om hjelp helt sjøl og aleine. Så skal han hjelpe til med å si fra hvis han ser en konduktør.
Sånn holder vi motet oppe på et vis, og til slutt får vi øye på konduktøren. Går det an å bruke kort og få ut en tier, så vi kan få ei vannflaske ut av automaten?
Nei. Sier konduktøren, og går videre til passasjerene ved siden av oss. Pjokk begynner etterhvert å skjønne at han kanskje ikke *får* drikke noe vann, og blir ganske fra seg. Etter en stund med ganske høylydt gråt, snur konduktøren seg og tilbyr seg å veksle, hvis jeg har sedler. Det har jeg ikke. Jeg prøver å trøste pjokk med at det ikke er så langt igjen. Jeg juger, det er minst en time. Og jeg veit det sjøl.
Jeg prøver meg igjen, og spør konduktøren om det finnes noe “togvann”, og til min lettelse mumler han noe om at han skal se etter.
Etter en middels lang stund med fortsatt svært fortvila snart-tre-åring på fanget mitt, snur en av medpassasjerene seg og spør meg hvor mye jeg egentlig mangler på å få ut en sånn Imsdal-flaske. Jeg er ikke sikker, og synes i grunnen dette begynner å bli rimelig pinlig. Likevel takknemlig for en løsning, tar jeg imot tjuekrona han rekker meg, og tar med meg pjokken til kaféautomaten.
Det viser seg at Imsdal koster 24 kroner. Med småmyntene jeg hadde fra før, og tjuekroningen jeg fikk av medpassasjeren, går det fint. En stund. Jeg putter på femogtjue kroner, trykker inn tallet 54, får ut ei krone i veksel mens spiralen rundt flaska snurrer sakte rundt. Og stopper. Flaska faller ikke ned. Flaska sitter fortsatt fast oppe på plass nummer 54.
Jeg dundrer et par ganger i glassdøra, før jeg skjønner at det ikke virker, og kommer på at sånt gjør man ikke. Og oppdager at det sitter ei NSB-kledd dame på setet ved siden av automaten.
En gutt har begynt å gråte igjen. Jeg oppmuntrer og sier at den flaska er vår, den ha bare ikke kommet ut enda. Det hjelper litt. En gutt sier at han synes automaten burde si unnskyld. Jeg sier at jeg er helt enig. Men den har jo ikke noen munn, sier gutten. Et øyeblikk synes vi litt synd på automaten som ikke er i stand til å si unnskyld når den gjør noe dumt.
Dama på setet ved siden av automaten forteller oss at pengene kommer i retur når ting blir sittende fast. Jeg sjekker luka, men ingen penger. Sier det til dama. Hun forteller meg at jo, pengene kommer alltid i retur. Maskinen har sensorer som sørger for det. Jeg gjentar at jeg ikke har fått annet ut enn ei krone i veksel. Hun sier at vi får vente til den andre konuktøren kommer, så ordner det seg nok.
Når den andre konduktøren kommer, kan også han fortelle meg at maskina nok har gitt meg pengene tilbake. Jeg sier at jeg ikke har fått noen penger i retur. Det er helt tydelig at han ikke tror meg, men litt motvillig sørger han for at maskinen sender flaska ut. Med flaska i hånda og strengt blikk forteller han meg at automaten har sensorer som sørger for at pengene returneres hvis det ikke kommer noen vare ut.
Jeg er en av dem som “spiller uskyldig” sånn at ingen skal tro jeg har tatt noe, når jeg må gå forbi kassa i butikken uten å ha kjøpt noe. Jeg tenker så hardt på at ingen skal tro jeg har stjært noe at jeg begynner å få dårlig samvittighet for alt de kanskje tror jeg har stjært.
Jeg synes det er ekkelt å bli mistenkt for løgn og tyveri,
og med snart-treåring tilstede blir det litt ekstra guffent. Konduktøren gir meg flaska, men det er nesten så jeg synes at jeg ikke kan ta den imot, for da er jeg liksom stempla som tyv en gang for alle. Jeg tar den, men får meg ikke til å bare gå avgårde med den når det har blitt sånn. Sier at hvis han er i litt tvil, så kan han jo spørre de som sitter ved siden av, de har jo sett det hele. Jeg tror oppriktig på at det er en god løsning. Konduktøren henvender seg til de ved siden av, og hun jeg snakket med hever øyenbrynet og sier “ja hun *sa* nå det – da også.”
Jeg takker for hjelpa, tar med flaske og gutt derfra, og vi går til setet vårt. Jeg føler meg som en tyv.
